Skyldfølelse

Ja så blir vel det innlegget her om både meg og litt om hvordan man kan føle i visse situasjoner hvor andre har det værre..
Nå har det seg sånn at faren til en jeg er sykt glad i, har kreft. Han har desverre ikke lenge igjen, noe som er helt forjævlig.
Vondt å se hvordan hun har det om dagen. Jeg får ikke gjort annet enn å være der for henne..Føler meg så hjelpesløs. Jeg pleier å kunne hjelpe mennesker, gjøre ting bedre..
Nå får jeg ike gjort noen ting. Faen..

Det som gjør ting værre egentlig, er at jeg føler ikke at jeg kan tillate meg selv å ha det kjipt, vondt eller noe nå.
Jeg sliter som faen med meg selv, og det har dere som leser fått med dere.. Jeg synes ALDRI synd på meg selv, men jeg er så altfor altfor sliten av det meste. Hvordan skal jeg klare å ha det vondt pga mine ting, når HUN mister faren sin???
Sitter sammen med henne, og vi snakker om det meste ang den saken med han. Jeg gjør som sagt alt jeg kan for å være der. Dør for den jenta der.

Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal forklare det her ordentlig...hmmm...

Jeg snakker ikke om meg selv og hvordan jeg har det til noen andre enn legen min og de komunale personene som er i livet mitt.
Ikke venner, familie eller noe. Mamma klarte fint å si at jeg påførte livet hennes for mye elendighet fordi jeg sliter såpass mye, så har mistet mye av kontakten med henne..utrolig trist når hun var min beste venn i tilegg.

Er det slemt av meg å slite med meg selv når folk kan ha det værre som sagt?? Jeg kan jo ikke få det bedre av at de har det værre??
Jeg har uansett en enorm skyldfølelse..
Føler at det blir galt uansett hva jeg gjør nå..